Boreal regnskog - ekte Norsk natur

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for skog. Gammel skog der økosystemet har fått utvikle seg naturlig i lang tid, har en helt spesiell formidlingskraft. Det er noe urnorsk med gammal skauen, et rop i fra urtiden. Mosen lager et mykt teppe både på trær og skogbunn, på både levende og død ved vokser det sjeldne og spesielle lav og sopparter. Når en så sitter stille langs en sakteflytende skogsbekk, mens øynene hviler på det mørke bekkevannet, ørene drar inn lyden av en våryr jerpe og nesen såvidt sanser duften av en nordlig aniskjuke (Haploporus odorus), er nasjonalromantikken og iveren etter bevaring av Norsk natur på sitt største.
 

I velutviklete områder med boreal regnskog kan en oppleve slik nærhet til naturen. Dette biotopet krever lang kontuinitet for å opprettholde et velfungerende økosystem, noe som vil si at når en først finner et område som har fått utvikle seg over hundrevis av år, så står en i en skattekiste av biologisk mangfold.
 

Trådragg (Ramalina thrausta) VU - sårbar

Brun korallav (Sphaerophorus globosus) PS: Bildet ble direkte uskarpt i miniatyr, husk å trykk på bildet for å se det i beste kvalitet:)

Gullprikklav ( Pseudocyphellaria crocata) VU - sårbar. En karaktertart for boreal regnskog.

 Boreal regnskog eller kystgranskog om du vil er en særdels spesiell skogtype, som er sparsom på verdensbasis. I Norge finnes den bare i kystnære strøk i Midt-Norge, og i sørlige deler av Nordland fylke. Regnskog kan defineres som et skogøkosystem med et planteliv som er avhengig av fuktighet i alle sjikt. Skogtypen domineres av gran, men andre treslag som gråor, bjørk, selje, rogn og osp er også vitkige innslag. Dette fuktige og og kjølige skogsmiljøet har utviklet en stor artsrikdom, der særlige lav dominerer. Flere av artene som vokser i boreal regnskog finnes bare her, og er i så måte meget sjeldne. Gamle trær av rogn, selje og osp med høyere pH i barken enn hos gran, er særlig rike på lav. Slike gamle trær fungerer både som spredningskilder for lavartene til nærstående gran og som leverandører av næringsstoffer gjennom kronedrypp. 

Mosegrodd granskog

Utsnitt av Vanlig blåfiltlav (Degelia plumbea)

Skålfiltlav (Protopannaria pezizoides)

Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for bevaring av denne skogtypen med tilhørende artsmangfold. Skogtypen er internasjonalt verdifull siden vi her finner arter som har hele eller nesten hele sin europeiske utbredelse konsentrert til et lite areal i Norge. For enkelte arter er de norske forekomstene en viktig del av verdenspopulasjonen. 

Boreal regnskog er oppført som EN-sterkt truet på den nasjonale rødlisten for naturtyper. 

Skrukkelav ( Platismatia norvegica )

Bratte dalsøkk er kjernehabitat for denne karen. Måren trives godt i gammel skog, med god tilgang på naturlige hulrom, og ikke minst, byttedyret som er avbildet under.

Sjelden har jeg sett så mye spor etter ekorn, som de turene jeg har tatt til denne skogtypen. Det lå finspiste grankongler ved ver eneste mosetust.

PS: Trykk på bildene for best mulig visning.

"no livnar det i lund og kratt"

"no livnar det i lund og kratt" blir det sunget i Henning Kvitnes sin fantastiske sommersang -  Ut å vekke sola. Denne sangen passer perfekt til den tiden vi er inne i og har foran oss. Grønt og vakkert løv spretter frem og farger skogene i sine årlige sommerfarger, hvorav en symfoni av fuglesang kan høres fra krattet. Frem fra en lang dvale dukker vakre blomster opp, og for å ikke glemme alle insektartene som etter en kald vinter, lar seg lure frem av varme solstråler. Vi skriver mai måned, og er med inne i en fantastisk tid. Naturen har virkelig våknet til liv!

Det har vært en herlig våruke i Trøndelag. Sola har varmet fra skyfri himmel, og sommerfølelsen har virkelig gjort sitt inntog. Slike dager må en utnytte, da en aldri vet når vind og regn igjen herjer utenfor veggene.

Blåveis, vår vakreste vårblomst?

Blåveis

Hvitveis

Bille og hvitveis

Å høre gransangerens karakteristiske -tchiff,tchaff,tchiff,tchaff- får virkelig frem sommerfølelsen.

Våryr blåmeis

Maigull, et sikkert vårtegn.

Når sjø-ørreten blir aktiv, og lar seg lure langs vår langstrakte kyst, så vet en med sikkerhet at våren er i emning. En fantastisk matfisk, og en skikkelig fighter i andre enden av snøret.

Idyllisk sjø-ørretfiske langs trøndelagsfjorden. Holmen i bakkant huser dog en av vår tids mest alvorlige tilfeller av miljøkriminalitet. Nevnte holme var en av Trøndelags viktigste hekkeområder for ærfugl, men dette ble det satt et skrekkelig punktum for. Ærfuglbestanden kom i konflikt med det lokale fisket, noe som ikke ble tolerert. Kort fortalt, det ble funnet "massegraver" av nedsunkne ærfugler rundt øya, for å ikke snakke om hundrevis av reir som ble trampet ned. Som følge av dette ble ærfuglbestanden i området nær utradert. Idag ser en heldigvis bedring, og den vakre kystfuglen har igjen begynt å hekke på øya.

Orreleik - Vått og vindfullt

Tidlig lørdag kveld la jeg og Tommy Sørensen ( TSnaturfoto ) ivei til en stor og snøkledt myr, et sted i Trøndelags dype skoger. Målet for turen var årets første natt på orreleik, og forventningene var store.

Avstanden fra skogsbilveien er ikke spesielt lang, men med råtten vårsnø opp til knærne, ble det allikevel en slitsom etappe frem til teltplassen. Men med drømmen om orrhane i vakkert morgenlys i tankene, gikk det fort unna. Vel fremme fant vi momentant mye leikspor, med skit og fjær overalt. Om ikke forventningene var høye fra før, så kunne vi nå ikke vente til morgendagen.

Det lille kamuflasjeteltet er igrunn i minste laget for en voksen mann, men ved å ligge i fosterstilling klarer en seg fint. Det vi ikke kunne forutse, var hvilke nattetimer vi hadde foran oss. I det kvelden seg på, begynte tsjooing og buldring å høres fra myrkanten, en herlig symfoni å sovne til. Morgentimene kunne ikke komme fort nok! Men så ble idyllen brutt. Himmelens sluser bestemte seg for å dra sluken helt ut, og vinden tok tak. Jeg klarte med nød og neppe å redde kamfulasjeteltet fra å blåse pokker i vold, men måtte allikevel ut å bardunere på ny. Natta ble med det søvnløs, da jeg måtte passe på at teltet holdt seg på plass. Regnet var en annen ting. Doghouse kamfulasjetelt er nemlig ikke vanntett, og etterhvert rant vannet inn overalt. Det meste ble med andre ord klissvått. Men, men tenkte jeg. Alt er verdt det, så lenge orrfuglene holder show imorgen.

Kort fortalt, orrhanene skuffet oss. De var nedenom en liten stund i 3-4 tiden, og i en liten periode i grålysningen. Vi mistenker at hanene var værsyke, og heller valgte å surmule innunder furua. Som en ekstra liten topp på kaka, klarte jeg å gå glipp av en rev som lusket 5 meter foran teltåpningen min. Tommy så den, men fikk bildene ødelagt av dugg...

Tross en noe mislykket tur, er det alltid kjekt å være ute i naturen ilag med gode venner. Å se og høre de fantastiske orrfuglene er også en naturopplevelse som hver gang frister til gjentakelse. Forhåpentligvis blir det flere forsøk, før spillet er over for denne gang. Legger ved mitt første, og foreløbig eneste orreleikbilde, som ble tatt 05:29 søndag, 29 april.

Snasahögarna - Vill fjellnatur

Helgen 21-22 april  var planen å besøke orremyra, og oppleve vårens vakreste eventyr. Dette skulle dessverre vise seg å bli vanskelig. Veien hadde lenge vært dårlig, og da Tommy skulle sjekke forholdene, var den fortsatt tung av vårsnø og fremsto i gelèform. Reserveløsningen ble å ta en tur over riksgrensen, og besøke et svensk fjellområde kalt Snasahögarna. Forventningene var store, da Tommy kunne vise til meget gode rypebilder fra dette området. Det at bildene i tillegg var tatt for en liten uke siden, lovet godt for nye nærmøter med denne flotte fjellfuglen.

Fjellnaturen viste seg fra sin beste side søndag, og villmarksgudene skulle gi oss en stor opplevelse i de tidlige morgentimene. En jerv hadde krysset fjellveien, og vi ble fort var de store poteavtrykkene i veikanten. Sporene viste seg å være helt blodferske, og jeg kunne i tillegg ved flere anledninger kjenne en svak men skarp lukt, som minnet meg om odøren fra et revehi. Fantastisk opplevelse, og vi følte nok at jerven kunne skimtes når som helst. Det sky mårdyret lurte oss dog, og kom seg unna den truende menneskelukta.

Blodferske jervespor

 

Jervespor på vandring i storslått fjellnatur

Videre utover dagen avla vi en svensk fjellstasjon et besøk, der det yret av ivrige skientusiaster. Vi innvilget oss også en vaffel til 40 kroner, noe som trygt kan sies å være bortkastede penger. Røren var like tykk som sement, og vaffelen smakte som rugbrød. Etter å presset i oss "brødet", tok vi så en serie med bilder av toppklatrerene, som fremsto som små maur langt oppe i fjellsidene.
 

Jakten på gode rypebilder skulle vise seg å være umulig. Vi fant rypeflokk etter rypeflokk, men det var ikke snakk om å komme på bra fotohold. Slik er det, noen ganger er motivene samarbeidsvillige, andre ganger ikke.
 

Nå er det bare å krysse fingrene for at skogsbilveien tørker opp, slik at det blir orrfuglleik til helgen!

Lappugle (Strix nebulosa)

Søndag 18 mars 2012 gikk en stor drøm i oppfyllelse. Jeg fikk se og fotografere den fantastiske lappugla. Etter et utall enestående tvprogram, med detaljerte skildringer av denne uglas liv, har jeg opp igjennom årene fått et spesielt forhold til lappuglen. Det var noe uforklarlig over denne arten, noe mystisk, vakkert og rått. Da kviskringen kom om at det for første gang på 3 år var observert lappugle i trøndelag, kjente jeg en klump av forventning i magen. Jeg hørte "nyheten" i midten av uken, men fikk ikke gjort noe mer, da jeg skulle ivei på et 2 dagers skredkurs i Snåsafjellene. Vel tilbake fra turen, så jeg at det hadde tikket inn en melding fra Tommy. Han spurte om jeg hadde hørt og visste av hvor lappugla holdt til. Det gjorde jeg forsåvidt ikke, men jeg var rask med å kontakte en meget dyktig ornitolog jeg kjenner, som garantert hadde avlagt lokaliteten et besøk. Som sagt, så gjort, og plutselig var det klart for avreise tidlig søndag morgen.

Klokken viste halv 7 da jeg møtte Tommy, og vi kjørte så videre til lokaliteten ugla skulle holde til. Vi brukte lang tid på å lete, og var iferd med å gi opp, da hjertet plutselig spratt opp i halsgropa. DER! DER var jammen meg lappugla!! Uten en lyd, hadde den plutselig dukket opp, og satt seg på en værbitt påle. Naturopplevelsen jeg følte da, er en av de største i mitt liv.

Vi tilbrakte flere timer på lokaliteten, hvorav vi bare fotograferte i korte perioder. Resten av tiden sto vi å betraktet ugla gjennom kikkert på lang avstand, med kanskje et håp om å få se den på jakt. Ved en anledning forsvant den bak en liten haug, for så å dukke opp noen minutter senere. Den fikk seg nok en god smågnagerbiff da.

Hyggelig samvær ble det også etterhvert, da kjente som ukjente fuglefolk dukket opp.
Det er virkelig kjekt å se hvilket engasjement og glede en slik naturopplevelse kan gi. Dette er så utrolig viktig, og bidrar til bevisstgjøring og videre vern av natur og dyreliv!

I moskusens rike

Etter å ha planlagt flere vinterturer til Dovre, ble det helgen 2-4 mars endelig realisert. Turkamerat Tommy Sørensen ventet på meg da jeg ankom shell stasjonen i Levanger tidlig fredag morgen. Som en start på langhelgen hadde jeg avtalt å møte den ivrige og dyktige ornitologen Ole Martin Sæterhaug. En meget sjelden gjest hadde nemlig dukket opp i et skogholt i trønderbyen. Slagugle, også kalt urskogsugle er an art det er få forunt å oppleve. I Norge er det sparsomt med hekkende par, og det er derfor meget spesielt at denne arten dukker opp her. Med hjelp av Ole Martin fant vi etterhvert slagugla, men den satt dessverre totalt utilgjengelig til. Vi måtte ha skremt den opp for å få gode bilder, og det blir å trå over grensen i mine øyne. Forhåpentligvis holder den seg i området en stund til. Møtet med denne store ugla med kullsvarte øyne og kraftig oransje nebb var allikevell en stor opplevelse.

Grytidlig lørdag morgen var vi så klar for avreise til Dovre. Målet for turen var å finne moskus, og etter mange gode tips hadde vi flere områder å velge mellom. Valget falt på Kongsvold, og å ta seg oppover bjørkelia der. Etter litt banning og steiking oppover lia, kom vi opp på snaufjellet. Med strålende solskinn, og majestetiske fjell på alle kanter måtte vi ta inn inntrykkene som møtte oss. Vi benyttet med det samme anledningen til å speide etter små bevegelige flekker i landskapet. Tommy fant relativt kjapt moskus både på Nystugguhøa og Høgsnyta. Vi hadde hele dagen på oss, så vi bestemte oss for å ta fatt på den bratte stigningen opp mot det 1700 meter høye fjellet Nystugguhøa. Et godt stykke oppover fjellsiden kom vi over spor etter en av fjellets store vandrere. Jerven hadde passert en skråning med myk snø, og satt igjen sine karakteristiske spor. En fin opplevelse, som gav en energiboost for å nå opp til toppen.Etterhvert ble skiene lagt igjen, og resten av turen ble til fots. Føret var rett og slett djevelsk, og snøen fremsto nesten like hard som asfalt. På toppen møtte vi en liten moskusflokk som gikk å beitet i siluett mot dalen under. Vi viet litt tid med disse individene, før turen gikk videre innover fjellplatået. Nede i et søkk fant vi enda en flokk. Det storslåtte landskapet rundt innyndet til litt miljøfoto, og det ble i hovedsak det med denne flokken. Vi fikk på følelsen av at disse dyrene ikke var like tålmodige som de andre, og var igrunn lite lysten på å få en illsint moskus i hælene.

Resten av dagen møtte vi på et enslig reinsdyr, men det var for kjapt til at jeg fikk noen bilder. Et stort samtaleemne ble forøvrig en kar som la i vei oppover en bratt og svært snøskredutsatt fjellside. Det er vel dessverre ikke uten grunn det skjer ulykker..
Vel tilbake på E6 gikk turen til Dombås hvor det ble litt næring iform av en deilig kyllingburger. En koselig hytte på furuhaugli ble husværet for natten.
Søndag ble enkelt og greit ingen stor dag. Vi gikk innover fra Hjerkinn, og rundt Tverrfjellet. Vi holdt utkikk, men så ingen moskus i fjellsidene rundt. Etter noen timers gange ble turen avbrutt, da vi rett og slett fant det umulig å ferdes. Skiene hadde null feste, og det ble heller ingen stor suksess til fots. Skikkelig trugeføre med andre ord. Heldigvis hadde vi en kjempeflott lørdag, og vi var godt fornøyde da vi vendte bilhjulene hjemover.

Tåke

I de magiske øyeblikkene der naturen vil gjemme seg vekk, ta en pause, vil jeg påstå at nærheten til det ville og urørte er større en noengang. Når tåkedisen ligger tett over skogstjernet, og en bare venter på å skimte nøkkens gule øyne der de prøver å lokke deg ut på dypt vann. Når skodden slikker seg oppetter de skogkledte åssidene, og lager vakre krystaller der de skinner i duggvått spindelvev. Når en kan høre elgen drøvtygge der den skimtes utpå den dislagte enga. Når landskapet ligger dekket i tåke, når naturen føles sårbar, er nærheten til moder natur på sitt største.

Fuglerike Norge

Mange forbinder et variert, eksotisk og fargerikt fugleliv med varme og tropiske strøk. De bortgjemte regnskogene i Sør Amerika og Afrika huser riktignok et unikt og ubeskrivelig vakkert mangfold av våre fjærkledde venner, men Norge har også fuglearter som kan ta pusten fra de fleste. Hvis en virkelig studerer artene våre,kan en finne et fargespill uten like. Se på kjøttmeisen, blåmeisen, bokfinken og stokkanda. Dette er vanlige fugler for mange, men tar en seg tid til å oppleve og studere, så åpenbarer det seg fargerike og vakre skapninger.

Noen arter forbløffer med sin råskap og størrelse, som eksempelvis kongeørna, havørrna og hønsehauken. En føler seg liten og ydmyk når en blir stirret i senk av gule haukeøyne, eller når havørna med et vingespenn på opptil 2,5 m tar fisk få meter ifra båtripa. Vi har noen arter som med sin mystikk trigger til sagn og historier, der lomens skrik i sommernatta kan få det til å gå kaldt nedover ryggraden. Til slutt har vi de artene som rett og slett er fantastisk vakre å se på. Lundefugl, kvinand, ærfugl og horndykker faller fint på plass under en slik kategori.

Legger ved et lite knippe bilder av norske fuglearter, som jeg synes er vakre og fasinerende.

Snøspurv

Lundefugl

Horndykker

Ringdue

Kvinand

Ærfugl

Havørn

Hønsehauk

Smålom

Krykkje